Drømmehuset!?

LUKSURIØST: Sånn så det ut da vi overtok en maidag i 2025.

Vi falt for et gammelt hus de fleste andre ville ha jevnet med jorden. Det skulle bli starten på 21 år med mye arbeid - og en liten dæsj galskap.

Det var en maidag i 2005. Vi sto foran et gammelt hus på Øverland i det som den gangen var Skånland kommune. Vi hadde beina godt plantet på en gjengrodd ettmålstomt, og vi så muligheter. Vi så sjarm. Vi så potensial, og vi så for oss hva dette kunne bli.

De fleste andre så nok det samme huset og tenkte: Riv skiten. I ettertid er det fristende å innrømme at de kanskje hadde et poeng.

Unge og passe ufornuftige

For hadde vi visst hvor mange arbeidstimer, svettedråper, overraskelser og turer etter materialer som ventet, er det slett ikke sikkert vi hadde kastet oss ut i det. Hadde noen vist oss prosjektet i dag, 21 år eldre og forhåpentligvis ørlite klokere, hadde vi antakelig nikket anerkjennende, ønsket den nye eieren lykke til – og kjørt videre.

Men i 2005 var vi unge, optimistiske og fullstendig blottet for respekt for hvor mye arbeid et gammelt hus kan by på. Dermed overtok vi Gammelhuset. Et hus uten folk helt siden Helles bestemor Susanne en gang i siste halvdel av -80-tallet.

Først måtte vi finne huset

Arbeidsdag nummer én ga egentlig et ganske godt frampek på hva vi hadde begitt oss ut på. Før vi kunne begynne å pusse opp huset, måtte vi nesten finne det.

Rundt 30 grantrær sto tettpakket på tomta. De skulle bort. Motorsaga startet, granene deiset i bakken, og så oppdaget vi en av naturens små finurligheter: Et grantre består tilsynelatende av 10 prosent stamme og 90 prosent kvist som noen må bære bort.

Og dæven kor vi bar. Da skogen omsider var borte, fikk vi både utsikt og bedre innsyn i hva vi faktisk hadde overtatt. Det siste var kanskje ikke udelt positivt. Nevnte vi stubbene som ble stående igjen som monumenter fra en tid man fikk betaling for å plante gran? Nei, det får være tema for en annen historiebok.

Litt maling? Neppe

En pill råtten utebod sto og ventet på dødsdommen. En sliten Moelven-brakke var langt forbi stadiet «litt maling, så blir den fin». Kjøkkenet hadde sett bedre dager. Stua var ikke akkurat hentet fra siste utgave av Bonytt.

Og huset hadde mer på lur.

Metallplater på ytterveggen hadde sørget for råte. Bestemors gamle soverom var ødelagt. Da vi begynte å hogge opp gulvet, viste det seg at bjelkelaget var pill råttent.

Og slik fortsatte det.

Hver gang vi åpnet en vegg, et gulv eller et tak, kunne vi nesten høre huset hviske:

– Jaså, dere trodde dere var ferdige?

Noe skjedde underveis

Men et sted mellom råte, sagflis, maling, materialhauger og endeløse arbeidsøkter skjedde det noe. Det gamle huset begynte sakte, men sikkert å bli vårt. Og vi fortsatte.

År etter år. Prosjekt etter prosjekt. Noe ble akkurat slik vi hadde tenkt. Noe måtte gjøres to ganger. Og enkelte ting lærte vi at det kanskje var best å ikke undersøke altfor nøye før vi hadde både tid, penger og pågangsmot til å håndtere svaret. 21 år senere står Gammelhuset fortsatt her. Det gjør vi også.

Vi kunne hatt noe nytt

La oss være ærlige: Gammelhuset kan selvsagt ikke måle seg med en sneisen, supermoderne hytte til fire millioner kroner.

Her finnes ikke nødvendigvis de smarteste løsningene, de største vinduene eller alt det som akkurat nå står på lista over ting en moderne hytte bør ha. Gulv kan være skjeve. Vegger har levd et liv. Og huset har sine særegenheter.

Men så er det noe med historien. Noe med å ta vare på den – og av og til få lov til å leve midt i den.

Gammelhuset har stått her lenge før oss. Folk har bodd her, sovet her, fyrt i ovnen, sett ut av vinduene og levd helt vanlige liv innenfor disse veggene. Sporene etter dem er en del av huset. Og nå er våre spor blitt en del av historien også.

Ville aldri ha byttet

Vi, Helle og Kjell Rune, er derfor helt enige om én ting:

Vi ville aldri ha vekslet inn Gammelhuset i en splitter ny, supermoderne hytte i en hyttelandsby.

Ikke fordi det er noe galt med slike hytter. Tvert imot. De er sikkert varme, rette, praktiske og nesten provoserende vedlikeholdsvennlige. Men de er ikke Gammelhuset.

Dette er historien om huset, om arbeidet, løsningene, bommertene og påfunnene – og om et prosjekt vi neppe hadde kastet oss ut i dersom vi hadde visst det vi vet i dag.

Drømmehuset? Joda! På sitt helt eget vis.