PENT ELLER STYGT: Noen synes disse to veggene er nydelige, mens andre har et litt annet syn. Stueveggen har vært gjenstand for diskusjon helt siden vi overtok Gammelhuset. Ja, det er et lappverk av attenhundretallsplank som ble gjenbrukt da det gamle huset ble revet og erstattet av et nytt. For sånn gjorde man det når armoden var stor. Man brukte det man hadde. Helt inn til husets sjel Da vi pusset opp stua, rev vi oss gjennom en aldeles forferdelig tapet og et lag porøs huntonitt – helt inn til husets sjel. Og når vi først hadde kledd av, var det ikke aktuelt å kle på igjen. Derfor ble den gamle plankveggen malt i lys antikk, med skjevheter, skjøter, sprekker og det hele. Og akkurat der begynte diskusjonen. For sett med moderne øyne er veggen langt fra perfekt. Bordene er ulike. Skjøtene lever sitt eget liv. Noen steder er det sprekker, andre steder hull. En ny platevegg ville vært slett, rolig og korrekt. Men den ville også vært uten historie. En vegg med dybde Det interessante med den gamle veggen er materialiteten. De stående plankene gir rommet en rytme som en moderne plate aldri ville gitt. Når dagslyset kommer inn fra vinduet, tegner det opp små ujevnheter og spor etter et langt liv. Veggen blir ikke bare en bakgrunn i rommet. Den får dybde. Og kanskje enda viktigere: Den fungerer godt sammen med alt det som ikke er gammelt. Den moderne sofaen, den enkle skjenken og tekstilene trenger ikke konkurrere med veggen. Tvert imot gjør kontrasten mellom gammelt og nytt at begge deler kommer bedre fram. Gammelhuset trenger tross alt ikke se ut som et museum for å få lov til å være gammelt. Interiørarkitekten tar saken Likevel har hullene og de største sprekkene vært stridens kjerne. Eller, for husfredens skyld: tema for diskusjon. Husets interiørarkitekt har lenge ment at noe måtte gjøres, mens husets snekker har sørget for at oppdraget har beholdt en trygg plass nederst på en tilsynelatende endeløs arbeidsliste. Så lenge siden som januar 2021 gikk derfor husets interiørarkitekt – godt hjulpet av husets yngre assisterende interiørarkitekt – løs på veggen med akrylmasse og påfølgende strøk med maling i fargen lys antikk. Men målet var ikke å gjøre en gammel plankvegg ny. Det ville nesten vært å reparere bort hele poenget. I ARBEID: Helle Synnøve og Aurora tetter og maler. Feilene som skal få bli De mest forstyrrende sprekkene og hullene ble tettet. Skjevhetene, skjøtene og sporene etter tidligere liv fikk bli. Det er kanskje den viktigste forskjellen mellom å pusse opp et gammelt hus og å gjøre det nytt: Man må vite hvilke feil som skal repareres – og hvilke man skal være takknemlig for. Nei, det blir ikke like slett som en ny, hvit og moderne huntonittvegg. Det blir finere.

BLI LYS: Ti pærer og et par hundre dioder gjør noe med stemningen. Helle Synnøve, Gammelhusets stylist og designer, vil ha et uterom med en varm og dempet belysning. Augustmørket trenger ikke bety at utesesongen er over. Noen lyspærer kan faktisk gjøre en forskjell. Det er noe litt urettferdig med august. På dagtid kan den fortsatt late som den er sommer, med grønt gress, blomster og forhåpentligvis noen varmegrader. Men så kommer kvelden. Plutselig er det mørkt før man synes det burde være lov, og hagen som for noen uker siden holdt det gående til langt på natt, forsvinner ut i svart. Men mørket har også sine fordeler. Det gir oss nemlig en utmerket unnskyldning for å skru på lys. På ettårsdagen Da vi bygde pergolaen over badestampen i august i fjor, var Helle Synnøve, husets ubestridte designer, klar i sin tale: Her skulle det bli belysning. Ikke flombelysning, ikke noe som kunne hjelpe fly inn for landing, men en varm og hyggelig belysning som passet til både pergolaen og Gammelhuset. Så gikk høsten. Og vinteren. Våren kom og gikk. Sommeren også, nesten. Pergolaen sto der fortsatt uten en eneste lyspære. Men på ettårsdagen skjedde det. Varmt lys Med en utendørs lyslenke fra Plantasjen, ti pærer og et par hundre små lysdioder senere hadde pergolaen plutselig fått akkurat den stemningen vi hadde sett for oss. De store pærene gir varme lyspunkter under konstruksjonen, mens de små diodene tegner opp formen på pergolaen. Resultatet ble overraskende effektfullt, uten at det føles som om vi har åpnet en uterestaurant i hagen. Det siste er faktisk ganske viktig når man lyssetter ute. Mer lys er ikke nødvendigvis bedre lys. I en gammel hage, rundt et gammelt hus, synes vi det fungerer best når belysningen får lov til å være litt forsiktig. Man trenger ikke se hver gresstust klokka elleve om kvelden. Det fine er kontrasten mellom lys og mørke. Høsten kommer Vi har derfor blitt stadig mer glad i små, varme lyskilder. Pergolaen lyser opp området rundt badestampen, mens annen belysning lager små øyer av lys rundt omkring i hagen. Et bed her, noen planter der, og Auroras lille hvite lekestue som får tre fram fra mørket. Resten kan godt få være nettopp mørkt. Designmessig gjør det også noe med hagen. Om sommeren er det plantene, plenene og konstruksjonene som definerer rommene. Når mørket kommer, overtar lyset den jobben. Plutselig kan en lysslynge fortelle hvor pergolaen begynner og slutter, og en lampe nede i et bed kan gjøre et hjørne av hagen langt mer interessant enn det var midt på dagen. Og så er det selvfølgelig en annen fordel: Augustkveldene føles litt lengre. For høsten kommer, enten vi vil eller ikke. Da kan vi like gjerne møte den med ti lyspærer, et par hundre dioder. Det finnes verre måter å gå mørketida i møte på.

LUKSURIØST: Sånn så det ut da vi overtok en maidag i 2025. Vi falt for et gammelt hus de fleste andre ville ha jevnet med jorden. Det skulle bli starten på 21 år med mye arbeid - og en liten dæsj galskap. Det var en maidag i 2005. Vi sto foran et gammelt hus på Øverland i det som den gangen var Skånland kommune. Vi hadde beina godt plantet på en gjengrodd ettmålstomt, og vi så muligheter. Vi så sjarm. Vi så potensial, og vi så for oss hva dette kunne bli. De fleste andre så nok det samme huset og tenkte: Riv skiten. I ettertid er det fristende å innrømme at de kanskje hadde et poeng. Unge og passe ufornuftige For hadde vi visst hvor mange arbeidstimer, svettedråper, overraskelser og turer etter materialer som ventet, er det slett ikke sikkert vi hadde kastet oss ut i det. Hadde noen vist oss prosjektet i dag, 21 år eldre og forhåpentligvis ørlite klokere, hadde vi antakelig nikket anerkjennende, ønsket den nye eieren lykke til – og kjørt videre. Men i 2005 var vi unge, optimistiske og fullstendig blottet for respekt for hvor mye arbeid et gammelt hus kan by på. Dermed overtok vi Gammelhuset. Et hus uten folk helt siden Helles bestemor Susanne en gang i siste halvdel av -80-tallet. Først måtte vi finne huset Arbeidsdag nummer én ga egentlig et ganske godt frampek på hva vi hadde begitt oss ut på. Før vi kunne begynne å pusse opp huset, måtte vi nesten finne det. Rundt 30 grantrær sto tettpakket på tomta. De skulle bort. Motorsaga startet, granene deiset i bakken, og så oppdaget vi en av naturens små finurligheter: Et grantre består tilsynelatende av 10 prosent stamme og 90 prosent kvist som noen må bære bort. Og dæven kor vi bar. Da skogen omsider var borte, fikk vi både utsikt og bedre innsyn i hva vi faktisk hadde overtatt. Det siste var kanskje ikke udelt positivt. Nevnte vi stubbene som ble stående igjen som monumenter fra en tid man fikk betaling for å plante gran? Nei, det får være tema for en annen historiebok. Litt maling? Neppe En pill råtten utebod sto og ventet på dødsdommen. En sliten Moelven-brakke var langt forbi stadiet «litt maling, så blir den fin». Kjøkkenet hadde sett bedre dager. Stua var ikke akkurat hentet fra siste utgave av Bonytt. Og huset hadde mer på lur. Metallplater på ytterveggen hadde sørget for råte. Bestemors gamle soverom var ødelagt. Da vi begynte å hogge opp gulvet, viste det seg at bjelkelaget var pill råttent. Og slik fortsatte det. Hver gang vi åpnet en vegg, et gulv eller et tak, kunne vi nesten høre huset hviske: – Jaså, dere trodde dere var ferdige? Noe skjedde underveis Men et sted mellom råte, sagflis, maling, materialhauger og endeløse arbeidsøkter skjedde det noe. Det gamle huset begynte sakte, men sikkert å bli vårt. Og vi fortsatte. År etter år. Prosjekt etter prosjekt. Noe ble akkurat slik vi hadde tenkt. Noe måtte gjøres to ganger. Og enkelte ting lærte vi at det kanskje var best å ikke undersøke altfor nøye før vi hadde både tid, penger og pågangsmot til å håndtere svaret. 21 år senere står Gammelhuset fortsatt her. Det gjør vi også. Vi kunne hatt noe nytt La oss være ærlige: Gammelhuset kan selvsagt ikke måle seg med en sneisen, supermoderne hytte til fire millioner kroner. Her finnes ikke nødvendigvis de smarteste løsningene, de største vinduene eller alt det som akkurat nå står på lista over ting en moderne hytte bør ha. Gulv kan være skjeve. Vegger har levd et liv. Og huset har sine særegenheter. Men så er det noe med historien. Noe med å ta vare på den – og av og til få lov til å leve midt i den. Gammelhuset har stått her lenge før oss. Folk har bodd her, sovet her, fyrt i ovnen, sett ut av vinduene og levd helt vanlige liv innenfor disse veggene. Sporene etter dem er en del av huset. Og nå er våre spor blitt en del av historien også. Ville aldri ha byttet Vi, Helle og Kjell Rune, er derfor helt enige om én ting: Vi ville aldri ha vekslet inn Gammelhuset i en splitter ny, supermoderne hytte i en hyttelandsby. Ikke fordi det er noe galt med slike hytter. Tvert imot. De er sikkert varme, rette, praktiske og nesten provoserende vedlikeholdsvennlige. Men de er ikke Gammelhuset. Dette er historien om huset, om arbeidet, løsningene, bommertene og påfunnene – og om et prosjekt vi neppe hadde kastet oss ut i dersom vi hadde visst det vi vet i dag. Drømmehuset? Joda! På sitt helt eget vis.